On the road again

I enden av november....nesten...

2011-10-17T21:35:00.000+02:00

Jeg er utrolig dårlig til å huske og blogge!

Men det har skjedd myyye siden sist!
Jeg er gravid, og i enden av oktober skal vi på ordinær ultralyd!! Har vært på to tidligere, den første i uke 8 for å se at hjertet slo og forsikre oss om at det kun var én der inni, den andre i uke 12, nesten 13, fordi vi akkurat hadde fått innkalling til ordinær og det var så veldig lenge til.

Nå er jeg 17+4, altså 17 uker og 4 dager på vei, og det er bare 10 dager igjen til ultralyden!!
Vi får enten en ballettdanser, turner, bokser, fotballspiller eller en overivrig facebook-poker! Idag kjente til og med gubben de små dultene fra bøllefrøet.

Det er enda litt surrealistisk! Selv om jeg nå kjenner at det er noe som lever inni meg, så er det ikke gått opp for meg enda! Tenk, inni meg har jeg en ca 17 cm lang baby! Som er fullstendig avhengig av meg og min kropp de neste x antall mnd, for å overleve!

Jeg har ikke fått noe særlig til mage, mener jeg, men mannen mener at han kan se forandringer. Jeg satser på at det ikke er lenge igjen, nå når livmoren min er helt oppe med navlen. Har hatt lite matlyst og energi, men forrige uke var vi en tur til Kreta, jeg slapp å tenke på matlaging, kunne bare spise, og det gjorde veldig godt! Nå kan jeg faktisk lage meg mat uten å bli kvalm!!! Det er fantastisk!

Å!!! Kjøpte det nyeste Super Mario-spillet til wii her forleden, og jeg er hekta! Bare irriterende at jeg ikke kommer meg videre, jeg klarer rett og slett ikke den andre "bossen"...

Nei, nå er det tid for dessert! Herlig med matlyst ja!!!

22.07.11....

2011-07-25T21:01:00.001+02:00

Til Ungdommen
(Nordahl Grieg)

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Jeg har lenge vært veldig glad i dette diktet, og sangen som er laget med denne teksten.
Igår fikk den en helt ny mening!
De kunne ikke valgt en bedre sang til å ha med i minnegudstjenesten!!

22.07.11 vil for alltid være en dag vi kommer til å huske. Det vil være en dag våre barn, barnebarn og oldebarn kommer til å lære om i historietimene på skolen.
Den dagen tror jeg setter et skille, både med tanke på norsk historie, men også med tanke på hvordan vi alle ser på rasisme.

Umiddelbart etter eksplosjonen ble det slengt ut "TERROR!!" og "ISLAM!!".. Hvorfor?
Jeg er 200% sikker på at alle de mennesker med rasistiske holdninger som sitter i Norges land fikk sjokk, hakeslepp, når de fant ut at det var en etnisk nordmann som hadde plassert en bombe i Regjeringskvartalet, og kaldblodig skutt og drept mange unge mennesker på Utøya.

Jeg er stolt over å være norsk når vi ser hvordan alt dette har blitt håndtert, hvordan folk har reagert og begynt å takle dette. Det at muslimer møter opp i kirkene for å være sammen med alle andre viser samholdet i Norge!

Jeg håper at alt dette fører til at Norge blir tettere på tvers av religioner og kulturer, selv om det er en tragedie at det skjedde i det hele tatt. Denne personen, som ikke kan ha noe som helst menneskelighet i seg, er så syk som det går an å bli!!

Jeg er heldig som ikke kjenner noen som var der, hverken i Oslo eller på Utøya!
Det er helt uforståelig egentlig, at dette kan skje i lille Norge.

Jeg vet det er mange som hater ham, det er det han vil, for da blir han ikke glemt.
Jeg kan ikke hate ham, men jeg forakter ham med alt mitt vesen!! Jeg forakter det han står for og det han har gjort, og jeg håper han blir sittende inne resten av livet!!

Det er to mennesker i denne verden som gjør at det vrenger seg innvendig når de gråter, det er helt forferdelig å se på..

Det er Kongen.
Og det er morfar.

Man skulle tro at blod var tykkere enn forurenset vann

2011-06-20T20:26:00.002+02:00

Jeg har ferie nå. Jeg har tre dager med jobb igjen, også har jeg helt ferie frem til august.

I teorien skulle jeg vært helt i hundre, slappet skikkelig av og hatt det superbra! Hvorfor gjør jeg ikke det? For all del, jeg har det jo bra, men jeg klarer ikke la være å tenke. Jeg klarer ikke se det positive i alt.

I bilen idag spurte jeg min kjære om jeg var et forferdelig menneske, etter at jeg sa noe jeg ikke kommer til å gjengi her. Han sa at nei, det var jeg ikke, men at han ikke helt skjønte hvorfor jeg ikke klarer å se det positive i denne hendelsen, hvorfor jeg dømmer, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.

Jeg måtte bite meg i leppen for ikke å gråte..... Jeg ville skrike, kjefte, banne, men det hadde ikke fungert. Jeg hadde bare fått en sur kjæreste, og jeg hadde blitt i ekstremt dårlig humør.

I vårt forhold er han den som ALLTID skal være i overkant positiv, spesielt hvis jeg ikke er i nærheten av å tenke positivt. Han er helt fantastisk, men akkurat det der er irriterende. Spesielt når det kommer til ting jeg ikke evner å se noe som helst positivt i, what so ever, fordi det ikke er noe positivt i det! Og han klarer ikke, prøver ikke å sette seg inn i situasjonen. Hva hvis det var hans familie dette gikk utover, hvis det var han som måtte se familien sin bli ødelagt?

Jeg går gjennom en merkelig form for sorg. Jeg er for det meste sint, blodet bobler bare jeg tenker på denne personen, eller noen sier navnet hans.... Innimellom gråter jeg, helt plutselig, uten noe særlig forvarsel. Det er de dårlige dagene. Jeg har fått beskjed om å se på det som et dødsfall, fordi det gjør det litt lettere. Det gjør det gjerne lettere å gå videre, men ikke glemme. Vi kommer aldri til å glemme. Så mye sinne, tårer, frustrasjon, hat og smerte den gutten har latt sin familie gjennomgå.......

Hvor er all fornuft? Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt?

It's been a long time...

2011-06-14T23:39:00.000+02:00

Så var vi her igjen... Du og jeg, kjære blogg..

Jeg husker faktisk ikke hvorfor jeg sluttet å blogge, men jeg er veldig klar over hvorfor jeg begynner igjen. Jeg har mye jeg må få ut, og jeg føler at nå, på sommeren, er den beste tiden å gjøre det på.

Det siste året har det skjedd mye. Egentlig litt FOR mye. Jeg liker det ikke.

Helt ærlig vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, for å begynne på begynnelsen blir veldig tungvint, jeg har nemlig 22,5 år på baken. Jeg får heller bare ta det etterhvert.

Så, først den litt mer overfladiske oppdateringen. Jeg har akkurat fullført andre året på vernepleien, har ett år igjen. Så får vi se hvordan det går. Skolen trakk feil eksamensoppgave (i forhold til hva jeg ville de skulle velge) så er godt mulig jeg ikke er helt ferdig med dette året enda, men det tar vi som det kommer. Håper bare jeg står jeg, det hadde vært veldig kjekt!!

I tillegg til tunge skoledager og mange oppgaver har det vært mye rart som har skjedd, egentlig siste 6 månedene. Jeg er SJELEGLAD for at jeg bor her nå, og ikke "hjemme".
Hjemme har ikke den samme klangen, samme følelsen lenger. Utrolig kjipt, for jeg var mye mer glad i den byen før jeg flyttet og fant ut at jeg hadde det så mye bedre her.... Det er mange grunner til det, og iløpet av det siste halve året har det egentlig bare blitt flere og flere grunner til å holde seg unna.

Når jeg sitter her og skriver nå, så er jeg egentlig ikke helt sikker på hvordan jeg har det. Sånn generelt sett. Akkurat nå er jeg splittet, jeg er superglad og forelsket, min kjære kommer snart hjem fra jobb, men samtidig kjenner jeg at jeg er sint, frustrert og ikke helt vet hvordan jeg skal reagere, hvordan jeg skal gjøre ting, og ikke minst, hvordan jeg skal klare å ordne opp i dette. Jeg har vært en stor struts siste året, når det har kommet til alt jeg egentlig ikke trenger å tenke på nå. Jeg stikker hodet i sanden og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Til en viss grad selvsagt. Det blir egentlig bare som om jeg velger hva jeg vil ha rundt meg der og da.

Men nå kom min kjære hjem ,så nå skal vi finne ut hvor vi skal på sommerferie!!