Jeg har ferie nå. Jeg har tre dager med jobb igjen, også har jeg helt ferie frem til august.
I teorien skulle jeg vært helt i hundre, slappet skikkelig av og hatt det superbra! Hvorfor gjør jeg ikke det? For all del, jeg har det jo bra, men jeg klarer ikke la være å tenke. Jeg klarer ikke se det positive i alt.
I bilen idag spurte jeg min kjære om jeg var et forferdelig menneske, etter at jeg sa noe jeg ikke kommer til å gjengi her. Han sa at nei, det var jeg ikke, men at han ikke helt skjønte hvorfor jeg ikke klarer å se det positive i denne hendelsen, hvorfor jeg dømmer, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.
Jeg måtte bite meg i leppen for ikke å gråte..... Jeg ville skrike, kjefte, banne, men det hadde ikke fungert. Jeg hadde bare fått en sur kjæreste, og jeg hadde blitt i ekstremt dårlig humør.
I vårt forhold er han den som ALLTID skal være i overkant positiv, spesielt hvis jeg ikke er i nærheten av å tenke positivt. Han er helt fantastisk, men akkurat det der er irriterende. Spesielt når det kommer til ting jeg ikke evner å se noe som helst positivt i, what so ever, fordi det ikke er noe positivt i det! Og han klarer ikke, prøver ikke å sette seg inn i situasjonen. Hva hvis det var hans familie dette gikk utover, hvis det var han som måtte se familien sin bli ødelagt?
Jeg går gjennom en merkelig form for sorg. Jeg er for det meste sint, blodet bobler bare jeg tenker på denne personen, eller noen sier navnet hans.... Innimellom gråter jeg, helt plutselig, uten noe særlig forvarsel. Det er de dårlige dagene. Jeg har fått beskjed om å se på det som et dødsfall, fordi det gjør det litt lettere. Det gjør det gjerne lettere å gå videre, men ikke glemme. Vi kommer aldri til å glemme. Så mye sinne, tårer, frustrasjon, hat og smerte den gutten har latt sin familie gjennomgå.......
Hvor er all fornuft? Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar