Man skulle tro at blod var tykkere enn forurenset vann

Jeg har ferie nå. Jeg har tre dager med jobb igjen, også har jeg helt ferie frem til august.


I teorien skulle jeg vært helt i hundre, slappet skikkelig av og hatt det superbra! Hvorfor gjør jeg ikke det? For all del, jeg har det jo bra, men jeg klarer ikke la være å tenke. Jeg klarer ikke se det positive i alt.


I bilen idag spurte jeg min kjære om jeg var et forferdelig menneske, etter at jeg sa noe jeg ikke kommer til å gjengi her. Han sa at nei, det var jeg ikke, men at han ikke helt skjønte hvorfor jeg ikke klarer å se det positive i denne hendelsen, hvorfor jeg dømmer, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.


Jeg måtte bite meg i leppen for ikke å gråte..... Jeg ville skrike, kjefte, banne, men det hadde ikke fungert. Jeg hadde bare fått en sur kjæreste, og jeg hadde blitt i ekstremt dårlig humør.


I vårt forhold er han den som ALLTID skal være i overkant positiv, spesielt hvis jeg ikke er i nærheten av å tenke positivt. Han er helt fantastisk, men akkurat det der er irriterende. Spesielt når det kommer til ting jeg ikke evner å se noe som helst positivt i, what so ever, fordi det ikke er noe positivt i det! Og han klarer ikke, prøver ikke å sette seg inn i situasjonen. Hva hvis det var hans familie dette gikk utover, hvis det var han som måtte se familien sin bli ødelagt?


Jeg går gjennom en merkelig form for sorg. Jeg er for det meste sint, blodet bobler bare jeg tenker på denne personen, eller noen sier navnet hans.... Innimellom gråter jeg, helt plutselig, uten noe særlig forvarsel. Det er de dårlige dagene. Jeg har fått beskjed om å se på det som et dødsfall, fordi det gjør det litt lettere. Det gjør det gjerne lettere å gå videre, men ikke glemme. Vi kommer aldri til å glemme. Så mye sinne, tårer, frustrasjon, hat og smerte den gutten har latt sin familie gjennomgå.......


Hvor er all fornuft? Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt?

It's been a long time...

Så var vi her igjen... Du og jeg, kjære blogg..

Jeg husker faktisk ikke hvorfor jeg sluttet å blogge, men jeg er veldig klar over hvorfor jeg begynner igjen. Jeg har mye jeg må få ut, og jeg føler at nå, på sommeren, er den beste tiden å gjøre det på.

Det siste året har det skjedd mye. Egentlig litt FOR mye. Jeg liker det ikke.

Helt ærlig vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, for å begynne på begynnelsen blir veldig tungvint, jeg har nemlig 22,5 år på baken. Jeg får heller bare ta det etterhvert.

Så, først den litt mer overfladiske oppdateringen. Jeg har akkurat fullført andre året på vernepleien, har ett år igjen. Så får vi se hvordan det går. Skolen trakk feil eksamensoppgave (i forhold til hva jeg ville de skulle velge) så er godt mulig jeg ikke er helt ferdig med dette året enda, men det tar vi som det kommer. Håper bare jeg står jeg, det hadde vært veldig kjekt!!

I tillegg til tunge skoledager og mange oppgaver har det vært mye rart som har skjedd, egentlig siste 6 månedene. Jeg er SJELEGLAD for at jeg bor her nå, og ikke "hjemme".
Hjemme har ikke den samme klangen, samme følelsen lenger. Utrolig kjipt, for jeg var mye mer glad i den byen før jeg flyttet og fant ut at jeg hadde det så mye bedre her.... Det er mange grunner til det, og iløpet av det siste halve året har det egentlig bare blitt flere og flere grunner til å holde seg unna.

Når jeg sitter her og skriver nå, så er jeg egentlig ikke helt sikker på hvordan jeg har det. Sånn generelt sett. Akkurat nå er jeg splittet, jeg er superglad og forelsket, min kjære kommer snart hjem fra jobb, men samtidig kjenner jeg at jeg er sint, frustrert og ikke helt vet hvordan jeg skal reagere, hvordan jeg skal gjøre ting, og ikke minst, hvordan jeg skal klare å ordne opp i dette. Jeg har vært en stor struts siste året, når det har kommet til alt jeg egentlig ikke trenger å tenke på nå. Jeg stikker hodet i sanden og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Til en viss grad selvsagt. Det blir egentlig bare som om jeg velger hva jeg vil ha rundt meg der og da.

Men nå kom min kjære hjem ,så nå skal vi finne ut hvor vi skal på sommerferie!!